GramArt er glade for at kulturdepartementet og politikerne har uttrykt et klart hovedmål med loven: å sikre rettighetshavernes inntekter og at loven er regjeringens virkemiddel for å oppnå målet om at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet. Vi synes dialogen med politikere og departement så langt i dette viktige arbeidet med ny åndsverklov har vært god, og vi setter pris på den forståelsen de har hatt for artistenes situasjon. Ikke minst setter vi pris på at flere av GramArts innspill og anbefalinger er tatt med i utkastet til den nye loven.

Derimot er lovutkastet som er sendt til Stortinget endret på mange viktige punkter i rettighetshavernes disfavør i forhold til tidligere høringsutkast. Dette har ført til reaksjoner fra rettighetshaverne og deres representanter. Skulder ved skulder har artister, musikere, skuespillere, forfattere, dramatikere, regissører og et samlet rettighetshaverfelt reagert mot disse siste endringene.

GramArt og vår søsterorganisasjon og nære samarbeidspartner Nopa lagde kampanjen #utenmusikk, hvor vi rettet søkelyset mot det viktige arbeidet som Stortinget nå har foran seg ved vedtagelse av loven. Vi ønsket å gi en pause i musikken for å sette søkelyset på åndsverkloven, og for en best mulig lov for rettighetshaverne. Vi lagde stillhet – og det ble alt annet enn stille. Les mer om #utenmusikk-kampanjen her.

Men.

Selv med justeringene Kulturkomiteen gjorde forrige uke ved å slette § 71, gjenstår det fremdeles mye som må rettes opp for at loven skal sikre rettighetshavernes inntekter og rettigheter i tråd med åndsverklovens formål og intensjon.

Lovforslaget handler om langt mer enn bestemmelsen i § 71. Som artistenes representanter mener GramArt at flere av forslagene som opprinnelig var ment å styrke rettighetshavernes stilling er reversert eller sterkt begrenset i lovutkastet. Blant annet er bevisbyrderegelen, retten til rimelig vederlag og mulighet til å få tilbake rettighetene ved manglende utnyttelse, svekket eller tatt bort til fordel for investeringshensynet i det siste lovutkastet. Endringene har generelt sett endt opp med å styrke oppdragsgiversiden og svekke skapende og utøvende kunstnere tilsvarende i kontrast til det uttalte målet.

Regjeringen har signalisert at kulturell og kreativ næring skal utvikles og styrkes. Skal det legges til rette for investeringer i kreativt innhold må det også legges til rette for å beholde rettigheter på norske hender. Derimot legges det opp til en betydelig avtalefrihet, mens styrkeforholdet er åpenbart i rettighetshavernes disfavør. Hva hjelper det med store, politiske visjoner om kultur som næring, når det ikke er noen rettigheter igjen å tjene penger på?

Dette kan umulig være lovens intensjon, og er det det harmoniserer det dårlig med det kulturdepartementet tidligere har signalisert.

Det er etter vår mening særlig 4 ting som bør rettes opp i:

 

I            Spesialitetsprinsippet som bevisbyrderegel (§ 67 annet ledd)

Departementet foreslo høringsnotatet på s. 246 at bestemmelsens skulle utformes som en bevisbyrderegel og som en tolkningsregel. En slik lovfesting ville etter Departementets syn være i tråd med intensjonen om å beskytte den opprinnelige skapende og utøvende kunstner mot omfattende overdragelser i uklare avtaleforhold

I lovutkastet er spesialitetsprinsippet bare foreslått som en tolkningsregel.

 

Vi ønsker:        Spesialitetsprinsippet vedtatt også som bevisbyrderegel i tråd med det opprinnelige utkastet

I alle tilfeller er det helt vesentlig at regelen tolkes slik at den også skal kunne gjøres gjeldende overfor senere ledd i verdikjeden, slik som det er foreslått av GramArt og gitt sin tilslutning i lovutkastet (s.229). Det er ønskelig med en tilslutning til denne tolkningen.

 

II          Rimelig vederlag (§ 69, første og annet ledd)

Kravet om en ufravikelig rett til rimelig vederlag står helt sentralt i intensjonen om å styrke rettighetshavernes mulighet til å tjene penger på sin virksomhet. Det vil kunne hindre urimelige totaloverdragelser overfor erververe som dikterer urimelige avtalevilkår.

Rimelig-vederlag bestemmelsen er svekket ut fra tidligere lovutkast, så det er helt vesentlig at Stortinget i det minste nå vedtar bestemmelsen i sin nåværende form. Vi ønsker i tillegg at også forhold etter avtaleinngåelsen skal ha betydning, fordi overdragelser er langvarige og etterfølgende omstendigheter derfor må kunne tillegges vekt.

Vi ønsker:        Vedtagelse av prinsippet, med en forutsetning av at også etterfølgende omstendigheter skal kunne vektlegges i vurderingen av om et vederlag kan anses «rimelig».

 

III         Oppsigelse av avtale ved manglende bruk

Hensikten med overdragelse av opphavsrettigheter vil i hovedsak være at det skal skje en utnyttelse av verket. Dersom erververen ikke utnytter verket, vil det bli liggende dødt.  Dette er samfunnsøkonomisk uheldig, uheldig for samfunnets interesse i tilgang til verket, og uheldig for opphaveren som ikke når sitt publikum.

Departementet foreslo derfor i Høringsutkastet en godt begrunnet regel i § 5-5 (s. 271) som ga opphavsmannen mulighet til å si opp en avtale om overdragelse dersom verket ikke ble tilgjengeliggjort innen tre år.

Vi ønsker:        at Stortinget vedtar kulturdepartementets opprinnelige forslag til bestemmelse

 

IV         Kreditering

Retten til navngivelse er i dag knyttet til en rettslig standard om «god skikk. Vi mener at dagens praksis viser at «god skikk» ikke er et godt nok kriterium for avgrensning av retten.  Det er svært mye «dårlig skikk» som praktiseres i dag. Rettighetshaverne har ikke råd eller mulighet til å forfølge alle eksempler på «dårlig skikk».

Eksempel 1: Ved strømming fra Spotify, får ikke sluttbrukeren noe informasjon om hvem som har komponert musikkverket.  De får kun informasjon om artisten.  Retten til navngivelse bør derfor være ubetinget.

Eksempel 2: Særlig på lineær tv har krediteringspraksis gått altfor langt i rettighetshaverens disfavør da rulletekstene i dag i det vesentligste fremstår som tilnærmet uleselige til fordel for en unødvendig overfokusert annonsering av neste program. Vi foreslår derfor at det i lovteksten skal presiseres at krediteringen skal være tydelig og normalt forståelig for allmenheten.

Vi ønsker:

Vedtakelse av forslaget til § 5 med følgende endring:

På side 357 i Prop104L, § 5 første ledd:

  • 5, 1. ledd skal lyde:

«Ved fremstilling av eksemplar av åndsverk og når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, har opphaveren krav på å bli navngitt såfremt navngivelse er praktisk mulig.Krediteringen skal være tydelig og normalt forståelig for allmenheten.»

***

Hvorfor er disse endringene viktige og nødvendige?

Digitaliseringen og globalisering skaper utfordringer – også for kulturfeltet – med et betydelig press på rettighetshavernes inntektsstrømmer. Åndsverkloven må sikre at disse inntektsstrømmene ikke bare de store kommersielle næringsaktører til gode, men også kunstnerne og dermed holder liv i norsk kunst og kultur i år fremover. Derfor har et hovedmål med åndsverkloven alltid vært ”å sikre rettighetshavernes inntekter”.

Regjeringens forslag til ny åndsverkslov er ment til styrke kunstnernes mulighet til å leve av det de skaper. Vi trenger en god og oppdatert åndsverklov som sikrer kunstnerne inntekter slik at det stadig kan skapes mer kunst og kultur.

Dette handler om hvem som skal få inntektene av kreativ innsats: de som skaper det kreative eller andre. Det minste våre politikere kan gjøre er å gi våre rettighetshavere en god åndsverklov som beskytter den viktige jobben de gjør.