Artisten som investor

Her følger en AI-generert transkripsjon av samtalen. Den kan være unøyaktig og tidvis har den muligens byttet om på hvem som prater. Vi legger den likevel ved slik at dere kan søke i samtalen om dere ønsker det.

---

Thea Glenton Raknes: Nå blir det en koselig samtale her, hvor jeg er både deltaker og moderator. Jeg er borterst der. Jeg vet ikke om jeg ser helt sånn ut nå, men Thea også. Og så har vi Sofie Tollefsbøl fra Fie og så noe soloprosjektet Sophie O. Og så er det Ole Vujo Småge fra Giddy Gang. Han er rapper og låtskriver. Er dere her, Sofie og Ole?

Sofie Tollefsbøl & Ole Vujo Småge: Ja.

Thea: Det er bra. Har dere lyst til å begynne med… Det er så forskjellig hvordan man har rigga seg. Og jeg skjønte at vi tre har ganske ulike måter å drive våre artistprosjekter på. Har du lyst til å begynne, Ole? Hvordan løser du det der med… Det handler egentlig litt om hvordan du fordeler det du tjener på de som er med på prosjektet etter at du har investert og setter det i gang.

Ole: Det varierer jo litt. Sånn som i Giddy Gang, så er det jo helt flat struktur. BK i bandet sa kanskje for flat av og til.

Thea: Hvor mange er dere da i bandet?

Ole: Vi er sju når vi spiller. Og sånn som den videoen du så der, så var vi 20, tror jeg. Så da er det ikke så mye igjen. Så da splitter vi alt likt, og så har vi bandkasse… Vi kjører ganske lik modell som det du sa, at dere tar ut et x antall kroner etter show, og så putter man x antall inn i bandkassa. Men om det er Geir, så fordeler vi det… Der er vi på en måte flere som er bak. Så da jobber vi med et konsept på at de som er med og jobber bak, også får eierskap.

Thea: I selve prosjektet?

Ole: Ja, fordi at uten de, ingen oss.

Thea: De som jobber bak, som i det som ikke er på scenen?

Ole: Ja. Som lager visuals, merch, coverart, ja, hele det ballet der.

Thea: Så de får en del av honoraret da, eller får de andeler av eierskap til låter, f.eks.?

Ole: Ja, i prosjektet. Hvis jeg tenker på det litt som en sånn start-up-ting.

Thea: Ja, for jeg har hørt at du har lært litt av tech-bransjen?

Ole: Ja.

Thea: Hvordan da?

Ole: Nei, men bare det at… Jeg husker jeg var… Min far jobbet i Nigeria i mange år. Og da var jeg sammen med en nigeriansk businessmann som repeterte det alltid. Og da har jeg sett det at det å gi eierskap… Sånn er det for meg også. Hvis jeg føler eierskap til det jeg jobber med, så jeg er villig til å gå litt lenger enn hvis det bare er at jeg får et flatt honorar. Hvis jeg føler at det her også er mitt prosjekt. Og det vil jeg jo, at det ikke bare er jeg som skal gå rundt som en diktator og peke på folk hva de skal gjøre. Men at de føler at det her også er deres prosjekt.

Thea: Og du, Fie, er du diktator? Nå tenker jeg at du heter Fie. Det kommer til å skje igjen.

Sofie: Ja, jeg er en diktator, men jeg får like høy/lav lønn som alle de andre. Jeg spiller i et band som er åtte personer. Vi laga det bandet da vi var studenter. Åpenbart ikke et mål om å profitere mest mulig, som var tanken bak det da vi laga det. Da hadde vi vel ikke rigga oss til på den måten med å være åtte folk, så premisset i det bandet har hele tida vært veldig tydelig at vi er så mange som vi er. Derfor blir det jo ikke akkurat greit å satse på folk. Og det er alle klar over. Hvis man vil være med på det, så kan man være med på det. Hvis man ikke har lyst til å være med på det, så er jo det veldig forståelig.

Så det er jo bare et… Sånn gjør vi det. Vi har alltid delt honorar likt. Vi hadde i mange år et fast honorar på 3000. Noen ganger var det det vi satt igjen med mindre. Per pers. Andre ganger var det mer enn det. Men så hadde vi det som en sånn fast sats i mange år. Og så i en periode hvor det gikk litt bra økonomisk, så fikk jeg litt mer for administrativt arbeid. Men etter hvert så hadde vi ikke råd til det lenger. Så da delte vi bare alle honorarene likt.

Thea: Og da deler dere også, som du sier, oppgavene likt?

Sofie: Nei, det vil jeg ikke si. Men… Men… Nei, jeg er diktator. Nei, jeg har mer administrativt arbeid enn de andre, men når det ikke er råd til å betale meg for det, så er det bare ikke det. Så sånn er det. Så det er jo det som er premisset for det prosjektet, på en måte. Og så Tono, der har jeg større cut enn de andre, men det reflekterer jo… Der prøver vi å fordele det slik låta ble skrevet.

Thea: Og med soloprosjektet ditt, Sofie O, hvordan tenker du å løse det?

Sofie: Nei, der… Altså, allerede nå så har vi jo spilt… Der har jeg bare to musikere med meg, da, så vi er en trio. Men allerede nå så har jo de spilt flere gigs uten lønn. Så de er jo allerede…

Thea: Hardt utnytta?

Sofie: De er allerede kraftig utnytta. Og det tenker jeg å fortsette med. Nei da. Jeg tenker at de kan jo føle seg… Hvis jeg var en stor artist som fikk en million for å spille et show i Spektrum, liksom, eller på en stor festival, så… Sånn de opererer, så vidt jeg har skjønt, så gir de jo… Da har ikke de som spiller med i, noen sikkerhet om at de kan være med videre. De bare hyrer inn folk, og så gir de et honorar, og så har kanskje ikke de som spiller… De innleide musikerne har ikke så mye eierskap til det, da.

Mens jeg tenker jo at jeg kan sikre disse musikerne som er med meg, å være med videre. Så de er sikra å få flere gigs. Men de gigsa er kanskje ikke så godt lønna, da. Så det er jo et… De vet hva som er premisset. De vet hva som er greia, liksom.

Thea: Så tanken er litt at enten så kan du tilby et slags eierskap, at alle føler at de er med. Og at da har du sikra deg en plass i prosjektet. Det er sikkert ofte ikke med en kontrakt, men at det har en mer forståelse på at selv om Sofie Hoot tar av, så skal dere være med i bandet videre. Dere har ikke lagd noen avtale skriftlig?

Sofie: Ikke i soloprosjektet mitt, men med Fie har vi en kontrakt som fastsetter at honoraret skal være ditt og da, hva som forventes av bandmedlemmene.

Thea: Veldig lurt. Fikk du hjelp av noen av de på første radar til å lage den kontrakten? Eller lagde dere det selv?

Sofie: Nei, vi hadde management som hjalp oss.

Thea: Det hørtes jo veldig lurt ut. Hvis man ikke kan tilby… For det er ikke sånn å gå rundt grøten heller. Kjernen i den debatten har jo handla mye om Creo-sats, som du også nevnte. Det er veldig vanskelig å snakke om penger, og det tror jeg mange musikere syns.

Så har det kommet inn fra fagforbundet, som skal ta vare på arbeiderne. Se for dere en fabrikk hvor fabrikkeierne sier at de ikke tjener nok, og arbeiderne må ta tak i det de får. Og da kommer fagforbundet og sier at nei, arbeiderne skal ha minst dette. Så er spørsmålet om det lar seg overføre til musikkbransjen. Hvor stort overskudd har de fabrikkeierne? Som her er artisten som har investert i prosjektet og skal holde det. Så om man ikke har penger til å betale CREO, da, til alle, så da kanskje en måte å gjøre det på høres ut som dere har løst det. Da deler dere på måte på det lille som er. Også får alle være med på veksten.

Sofie: Ja, da vi forberedte oss, hadde et lite møte før denne samtalen, og da fikk jeg høre at lederen i Creo, som kanskje er her, hadde uttalt noe sånt som at hvis ikke… Hvis ikke musikerne i et prosjekt kan få Creo-sats, så har kanskje ikke det prosjektet livets rett.

Thea: Hæ?

Sofie: Nei, jeg vet ikke. Og jeg var ikke der da det ble sagt. Så kanskje det ikke var det som ble sagt. Men hvis det er det… Den tanken er i hvert fall oppsiktsvekkende for meg. For da er det veldig mange prosjekter som ikke… Hva tenker man da at man… Hva tenker man da at man skal gjøre når man er en artist som spiller Trondheim Calling og får 5000 kroner for å spille der? Det kjenner jeg en artist som fikk i år. Eller for to år siden så spilte Fie på Sentrum Scene under by:Larm, men vi fikk 30 000 kroner i honorar. Og da skal også booking ha 20 % av det. Og vi er en lydtekniker, så det er ni vi skal lønne. Det går jo åpenbart ikke opp.

Thea: Nei, du hadde jo tilsvarende også, om Trondheim Calling. Hva var regnestykket der?

Ole: Vi hadde altfor mer for leiebil enn hva vi fikk i honorar.

Thea: Så booking hadde du?

Ole: Der hadde vi ti i honorar og de… ja, av ni-sju, tror jeg, i leiebil. Og der er det også den at bookingagenten, eller byrået, da…

Thea: Ja, vi går ikke reise og sånn, for det er jo jobben vår. Da har vi skaffa en leiebil, og så finner dere ut etterpå at honoraret var ti. Bookingagenten skal ha 20 % av de ti. Så har de booka en leiebil til ni.

Ole: Da og da. Kreosats skal man jo se langt etter da, i hvert fall.

Thea: Ja, og så er jo spørsmålet: Hvis det er sånn at de som er investorer, altså de artistene eller bandene som har… Eller hvis bandet skal bruke, eller investere og bruke sine funds på en måte, på å sørge for at alle i prosjektet får Kreosats hver gang, det vil jo resultere i at man bare har enten veldig rike folk som kan starte prosjekter, typ kanskje Røkke vil starte sånn jazzprosjekt eller noe. Og da har han sikkert råd til å hyre de. Eller hyperkommersielle popprosjekter, de har jo selvfølgelig… For det er jo viktig å nevne at det fins jo noen som har råd til å betale Kreosats. Det fins mange, og som ikke gjør det for det. Og det er selvfølgelig kritikkverdig, men det er jo en litt annen sak enn at man har…

Kreosats-satsen er lik for de som får én honorar i million. Og for de som får 5000 i honorar. Vi snakka jo litt om at hvis man ser for seg at det er et slags skattesystem, da, så er det jo liksom at de som tjener mest, i teorien, skal betale mest skatt. Kan man tenke sånn rundt, krever jo at man har en slags sånn… noen nivåer. Jeg vet ikke. Man burde det. For det er vanskelig da å få det til å gå opp. For det går jo ikke opp.

Sofie: Uansett, da må man begynne å takke nei. Og det er det selv om. Om det er en stor festival som ikke betaler nok til at man kan betale Creo-sats til de som er med. I hvert fall vi som har store gjenger som vi spiller med. Så går det jo aldri opp. Da måtte vi takke nei til alt.

Thea: Men hva slags ansvar har man som artist eller prosjektleder før man setter i gang? Har det noen dårlige eller gode eksempler på hvordan man kan deale med en situasjon?

Sofie: Ja, vi har noen eksempler fra våre «real lives».

Thea: Bring it! Eller konklusjonen, kan jeg jo si før vi forteller det. Det er kanskje viktig at de som er involvert i prosjektet, har en realistisk forståelse av hva som skal skje, da. Hvor mye penger det kommer til å bli. At man er veldig ærlig om dette er situasjonen. Vi får 10 000 kroner i hånda. Vi er ni musikere. Da kan jo folk velge om de vil ta gigen eller ikke.

Jeg var med på en konsert hvor det var ekstremt mange som deltok nå nylig. Det var veldig mye musikere som var med og bidro. Jeg bidro bitte litt, sang et par låter. Og så var jeg ikke forespeila noen lønn. Så jeg visste ikke hva honoraret skulle være. Vi hadde ikke snakka om det. Men det var egentlig greit for meg. Jeg skulle bare synge en låt. Det var moro, det var kule folk. Det var folk som jobber drithardt med… Det var liksom ikke sånn en popartist i Spektrum. Det var jazzmusikere som lagde en kul musikalsk greie som jeg gjerne ville være med på.

I ettertida av det prosjektet sendte de ut en mail og var sånn: Vi beklager, men det som har skjedd, er at vi solgte for lite billetter. Så hvis vi deler det vi sitter igjen med, på alle dere, og da skulle de selv ikke ta ut lønn, og de selv hadde jo spilt veldig mange timer i mange dager… De hadde jo jobba hardest av alle. Men da sitter vi igjen med disse pengene. Og hvis vi også tar bandkassa vår, som egentlig skulle gå til plateinnspilling, så kan dere få disse pengene. Og det var litt…

Det var ikke en Creo-sats, liksom, men det var… Da det var situasjonen, da tenkte jo jeg… Jeg sa: Dere kan få halve honoraret mitt, så bare tar jeg ut halvparten av det dere gir meg. For det var jo veldig realt. Det var veldig realt som det skjedde. Det er jo ikke bra å ikke få Creo-sats, men det var realiteten. Sånn var økonomien i det prosjektet. Og de var ærlige om det. Og de hadde jo jobba drithardt, så da tenkte jeg…

Ole: Det er også forskjell på om du har måttet avlyse en annen konsert, hvor du kunne tjent mer.

Thea: Ja, du må selv komme der og synge en låt et par dager. Da er det greit. Men du har kanskje et eksempel på noe som ikke var… Eller litt sånn…

Ole: Ja. Det var litt av hvor vi forespeilet Creo. Og så gikk ikke konsertene så bra som de skulle gå, som er trist. For det er venner av meg som arrangerer det. Og da ble det så mye knot i ettertid, at vi skjønte idet vi var ferdig med hver konsert, så er det sånn: Åssen skal dette gå? Og da blir det sånn når man sender fakturaen, og den forfaller. Og man blir sittende og er sånn… Åh. Så må man mase.

Da sendte jeg bare en melding. Det er bedre med en åpenhet i det. At man egentlig hele tiden spiller med helt åpne kort. For da er det lettere for meg å få en forståelse for at det ikke går. For det er noe med sånn som fabrikkeier og fabrikkarbeider… Så klarer man jo å se begge sidene av en sak, men da er det lettere hvis jeg hele tiden vil. Og man vet hva som skjer. Det her går bra, og så går det ikke bra. Og så spør man igjen, og så får man tommel opp igjen. Så ja, det er forskjellige sider av den saken.

Thea: For det første må man prøve å være litt realistisk så man planlegger en turné. Man må egentlig alle musikerne, f.eks. med flys fra Oslo til Bergen, f.eks. for å spille en konsert der det kanskje ikke er helt bærekraftig, men man må nesten bare lære seg å lage budsjett. Sett opp inntektene du tror du kommer til å få, sett opp utgiftene du vet. Pump de utgiftene gjerne litt opp, selv om man er gira og bare: «Dette blir så fett. Det kommer til å ordne seg.» Ikke bok masse flybilletter og forespeil Creo-sats hvis det egentlig er et luftslott, for da blir det så sinnssykt kjipt etterpå, da.

Men veldig lurt det der. Kan vi spille med åpne kort? Kan vi snakke med bandet? Vi har jo spilt for andre artister i andres band, og da har det vært litt sånn: Du, OK, folkens, nå har vi fått den konserten her, men det er på det hyggelige stedet her. Det blir en reise, og dagen etter kan vi spille en litt bedre konsert, men dette er det alle kan få. Hva tenker dere, er dere med? Og da merker jeg at da er ofte artisten litt redd, nesten bare sånn: Det her er opplegget. Men da er det i hvert fall veldig sånn: Dette er det vi har, alle kort på bordet, og vi kan si: Ja, vet du hva. Det her har jeg skikkelig lyst til. Den helga har jeg fri. Jeg blir med, og så tjener jeg de pengene, og så neste gang blir det…

Ole: Ja. Forventningsavklaring er så viktig hele livet. Jeg kan ikke si til min treåring at i morgen skal vi kanskje dra på svømmehallen, for da er det krise hvis jeg våkner i dag og ikke gidder å være på svømmehallen. Du må passe på å ikke bygge opp falske forhåpninger. Jeg tror det er veldig viktig. Og så bare… Vi pleier å si det med… Når vi spiller, og i hvert fall når vi har med oss 20 stykker… Går det her bra, så får dere det… Men dere får i hvert fall det her i baseline. Og så ser vi på hvor mye billetter vi selger. Og selger vi det og det og det, så kan dere få det og det. Og det har også ført til at folk er sånn: Ja, ja, vi er med. Og så er det noen ganger hvor vi har gått over, og da får alle flere mer. Og så er det noen ganger hvor det er sånn: Ok, vi har bare 2005. Men kan alle se, på en måte? For det går jo på tillit, da.

Thea: Hva om dere øverst oppe… Ja, dette er det, og så plutselig, så… Det er jo mange eksempler på prosjekter hvor det har blitt stukket bort noen penger, eller noen plutselig bare har forsvunnet med bankkassa, liksom. Men hvordan løser man det ryddig, praktisk? Du prata jo om en tech-startup som hadde sånn transparent…

Thea: Regnskapsprogram?

Ole: Ja, at man kunne se hva de andre tjener. Og det også syns jeg funker bra, for da blir det ikke noe krangling, da. Sånn at man kan gå inn på hverandre oppe også og se hva hver en person tjener i firmaet. Og det har vi på en måte prøvd litt med i Giddy Gang. Men så er det så klart mange som ikke bryr seg, da. I et band som bare syns det er fett å spille. Men vi prøver jo å være sånn: Hvis du vil se, så er det full åpenhet i det.

Sofie: Det er jo… Jeg kjenner jo til tilfeller med sånne pop-acts hvor folk er hyra inn som musikere. Hvor en som spiller ett instrument, får beskjed: Hyra er dette? Under Creo-sats. Og så får den senere vite at den som spiller et annet instrument, fikk sånn dobbelt så mye. Fordi at de har forhandla hardere, da. Men de fikk selv beskjed om at det er ikke mulig med noe høyere. 3000 kroner, det er det høyeste det går an å få her. Det er jo å vite at den som spiller trombone, fikk 6000. Så jeg tror… Eller å etterspørre litt sånn… Er det mulig å se regnskapet? Altså… Apropos det Simen sa. Jeg tror det hadde vært bra å… Ja, det er bra å sjekke hvor penga går, på en måte.

Og det gjelder jo også… Speaking of det, så har jeg opplevd det mye selv. Det er faktisk Simen og Etna som gjør økonomien for Fie nå, og det er det veldig bra at de har begynt med. For da de begynte med det, så så de jo at vi hadde sånne faste utgifter som vi ikke har tenkt så mye å… Vi har jo ikke undersøkt vårt eget regnskap fordi vi har hatt et management, vi har hatt booking, vi har hatt alle mulige folk som har jobba med oss. Og så regner vi med at det de gjør, er sikkert…

De vil jo det beste for oss, de. Og så, når vi ser inn i tallene, så bare… Vi har brukt… Et år brukte vi 70 000 på regnskap i vårt AS, men det var ingen… Det var ikke noe penger inne og ute av AS! Hvordan er det mulig å bruke så mye på regnskapsfører? Helt sinnssyke tall. Men det er jo våre penger, så man må sjekke. Jeg opplever mye også å undersøke at booking, f.eks. Har de kjøpt de billigste billettene de fant, eller har de bare kjøpt noen billetter? Som kosta et eller annet hårreisende…

Man burde… Der tar jeg all mulig kritikk. Jeg har jo ikke sett inn i… Vi hadde jo hatt mye mer penger til å lønne musikerne våre hvis vi hadde vært flinkere til å sjekke hvor alle disse penga går hen. Vi får jo iblant greie honorarer, likevel sitter vi igjen med så lite. Hvorfor skjer det? Jo, det er jo fordi vi har brukt penger på et eller annet dumt.

Thea: Og det er jo hvis ikke alle allerede har fått med seg modellen med booking. Beløpet du får fra spillestedet, det er jo liksom brutto før alle utgiftene. Og da tar jo bookingbyråene som regel 20 %, kanskje 15 %, vekk med en gang. Og det du har igjen da, skal du jo dekke utgiftene med, og det du har igjen da, skal du forhåpentligvis få til deg selv.

Så hvis ikke du er nøye og går bookinga etter i kortene… Og jeg begynte for en del år siden med å sjekke billetter selv, og jeg maser masse på de som jobber med booking og produksjon. Du kan ikke bare lene deg tilbake og tenke at de jobber hardt for å finne de beste flytidene. For de får de 20 % uavhengig av hva det koster for din billett. Så det er veldig viktig å bare grave litt og sjekke hva kostnadene er her. Og holde det under kontroll. Og så kan vi selvfølgelig også søke støtte. Det er også et ansvar man har som artist eller prosjektleder.

At man prøver å hente inn de pengene. Det er litt kjipt å si til musikere at turneen blir vanskelig å lønne dere det dere egentlig skal ha. For de har ikke nok penger inn, og så har man kanskje ikke prøvd å sende inn noen søknader. Og det kan man også få god hjelp til. Fra GramArt, NOPA, Must og Creo. Skal lage en liten sang om det. Så sørg for å skaffe finanser der det går, søk støtte. Eller få noen andre til å søke støtte, men da må du gi 20 % av den støtten.

Det er det man må tenke seg om alltid når man bruker sånne tjenester, som tar 20 %, booking eller management, eller noen som skriver en søknad for deg. Er det de gjør, verdt 20 %? Hvis noen sender en søknad om turnestøtte på 100 000, så får de 20 000. Tenker du at det er verdt det, den søknaden, å betale de 20 000? Eller kanskje noen i bandet burde gjøre det, og ta en mindre cut?

Da har du mer penger til å lønne musikere. Så jeg burde i hvert fall dette, sier jeg, og mester meg selv. Kanskje jeg burde undersøke litt mer hvor disse penga vi… Altså, i utgangspunktet får vi for lite penger inn, men det vi får inn, burde vi i hvert fall sjekke. Og så er det én ting til, som er det at jeg har holdt på veldig lenge med at det var lave inntekter på Live, så jeg delte alt det jeg fikk inn etter utgifter, på musikerne som var med, og så satt jeg aldri igjen med noe selv.

Så etter hvert begynte jeg også å ta sammen som musikerne, og så har jeg funnet ut at jeg må bygge opp en slags buffer ved siden av. Selv om jeg er en soloartist, så må jeg ha en buffer, eller så plutselig kommer det en annen konsert som er dårlig betalt, da må jeg ha noe å ta av til lønn til musikerne. Bygg opp en buffer. Det er sånn som alle foreldre sier til barna sine. Men jeg har kanskje blitt såpass gammel nå at jeg kan si det til dere.

Thea: Hvor mye tid har vi igjen nå? Vi skal kanskje ha noen spørsmål? Ja, all right. Har vi noe å snakke om et kvarter, da? Håper vi… Vi kan ta Creo-satsen. La oss bare hoppe inn i den. Jeg snakka med… Det er morsomt å ha en… Det er morsomt å ha en panelsamtale med det, fordi vi snakker om det hele tida. Jeg føler jeg snakker med folk jeg kjenner, daglig om Creo-sats, hva skal vi gjøre, hvordan skal man… Hvordan skal man omgå den? Nei. Hvordan skal man deale med the fact at det så sjelden er mulig å få den.

Eller noe vi snakka om rett før vi gikk inn her, er hvordan det er jo… Det er jo alltid sånn at musikerne er de… eller alle rundt oss får jo de sine… Lydteknikeren får cut-en, eller får et honorar, det er fast. Bookingagenten får 20 %. Alle som jobber… De som lysfolk, altså ikke dansere, de får visst dårlig… Men ofte er man omringa av veldig mange folk som får de, man kan ikke forhandle om deres cutt eller inntekt… Men vår inntekt er alltid mulig å…

Sofie: For å si det sånn: Management vi hadde før, foreslo ganske ofte at vi skulle kutte honoraret vårt, men det ble aldri foreslått at de skulle kutte i sin 20 %-kutt. Så det er alltid musikernes lønn som det foreslås at skal kuttes i, da. Og det er… Ja, hva skal jeg si?

Ole: Ja, for det er nettopp det at hvis bookingbyrået også gikk med på å gå litt, så kunne det gått an med Creo, men den enden går det aldri fra. Det går jo alltid fra brutto.

Sofie: Og hvis… Nå går jeg tilbake til dette utsagnet, som jeg ikke engang vet om var sant, men tanken om at hvis et prosjekt ikke kan lønne sine musikere Creo, så har de ikke livets rett. Hva med festivalen som tilbyr Fie 40 000 i honorar, da har ikke den festivalen livets rett? Eller da burde de som arrangerer festivalen, gå inn med sine private funds for å sikre at vi får Creo-sats? Eller liksom…

Ole: Ja. Enig. Det er vanskelig med den Creo-satsen. Da kan det nesten få inntrykk av at folk syns at Creo påfører et problem med satsen. Mens det de egentlig søker, er jo da hvis man skal til fabrikkvilde igjen, så er det at de skal tale saken til arbeiderne. Og vi er jo også en del av dem. Men det er den der vanskelige greia med at vi er prosjektledere og musikere i andre prosjekter.

Det blir jo en utfordring, men det er velment. Vi er jo alle enig i at hvorfor skal musikerne måtte spille for 3000 når teknikeren uansett får 5500 per konsert? Målet er jo… Vi er vel alle enige om at vi burde få Creo-sats hele tida. Men det er jo ikke realiteten, så hva skal man gjøre med det? Hvorfor kan ikke festivalene gi oss mer? Hvorfor kan vi ikke få høyere honorar? Det er jo sånn at tariffen går opp noen og noen prosent hele tiden.

Mens vårt honorar går ikke opp tilsvarende. Så det er der problemet blir. Og så blir det skvis for f.eks. prosjektlederne eller artistene som skal lønne musikerne. Vi klør oss i hodet! Hvordan skal vi gjøre det?! Og så blir det murring i bandmiljøene. For det er sånn: Ja, men vi skal vel få Creo? Det har kommet en ny sånn: Dette må jeg. Og da vet jeg om flere artister som nesten kvier seg for å spørre musikerne om å bli med på konsert. For jeg kan jo ikke betale Creo. Og de kanskje ikke tør å snakke med musikerne om at: Sånn som vi snakka om, her er det sånn og sånn. Jeg får ikke til denne satsen, men vi kan få til dette. Det er kjempevanskelig.

Sofie: Det er en sånn wide range av sånne tilfeller, føler jeg, for det er ene enden av skalaen. Eller artister som sitter og kvier seg for å spørre fordi de kan ikke gi Creo-sats helt. Og det er når de ikke engang selv tar ut honorar, kanskje. Men på den andre siden av skalaen, så er det jo folk som noen prosjekter eller artister eller band får jo inn veldig mye mer enn nok til å betale Creo-sats, og så gjør de fortsatt ikke det. Og da… Det er en helt annen sak, og det er jo selvfølgelig helt ute. Og det er jo ikke bra, og det er jo ikke sånn det burde være. Så Creo-satsen burde jo… De burde betale mer enn Creo-sats, så Creo-satsen burde være høyere for de som har så… Ja, hvis inntektene i prosjektet er kjempehøye, så burde man jo… Men for veldig mange så er ikke det realiteten, da.

Thea: Kan man ha sånn amnesti fram til liksom… Når prosjektet ditt tjener nok i honorar til at alle kan få Creo-sats på konsertene, da må det liksom… Men inntil det, så… Nei, jeg vet da søren, jeg. Man burde hatt en sånn trappetrinnsløsning, da. Som er lettere å forholde seg til, slik at du kan… Du kan betale små, små Creo. Du kan betale den… Så kan man heller jobbe seg opp til at man får… Det er jo minste sats. Det er på en måte den minste satsen.

Ole: Så man burde jo, ja… Jeg har mange venner som har spilt i store band. Og signert i utlandet. Og label har kommet og sagt: Spark bandet ditt. For når skal du ha bedre musikere, liksom? Nei, ikke litt bedre. Men vi vil ikke betale. Vi vil ikke betale Creo-satsen. Og det er sånn… Jeg har jo veldig mye musikervenner fra Sør-Afrika. Og liksom fra London, som måtte le litt av meg når vi har den der Creo-diskusjonen, da.

For da er det sånn… Ja, Creo, hva er det? For der er det jo sånn… Jeg husker jeg hadde noen venner som signerte i London, som hadde et band, og da sa labelet: «Spark bandet». Vi kan finne noen som kan spille for 1000 kroner. Null stress-ansvar. «Men jeg vil beholde bandet mitt.» «Vi vil ikke betale alle det, så det får gå av ditt forskudd.» Og det vet jeg om tre-fire artister som har fått den beskjeden.

Thea: Så det er jo et ekstremt vanskelig regnestykke. Det der er jo tekstbok. Sosial dumping, rett og slett. Vi skaffer noen billigere arbeidere fra utlandet.

Ole: Ja, det er krise.

Thea: Men det er også morsomt, fordi… Det er det som er så vanskelig. Jeg husker jeg spilte i band til en venninne av meg, og så merka jeg at hun kvia seg for å spørre om vi ville være med. Da var det ofte konserter på Vestlandet. Og jeg bare: Å, Vestlandet! Jeg vil til Vestlandet og spille. Elsker det! Så jeg kan få sitte i bil med dere mange timer og kose meg og fortelle dårlige vitser i baksetet, så kommer vi til Vestlandet, og så får vi noen sveler og noen greier. Helt topp. Så jeg var sånn: Bare spør uansett. Spør meg hver gang. Så kan heller jeg avgjøre om jeg er gira på å ta den turen til Vestlandet og spille for 3000 eller 4000, eller altså. Være litt sånn, da. For det nevnte jo du også, at det er et slags hellig triangel der. Fie, du kan si det som det var ditt triangel.

Sofie: Ja, det er gig-triangelet. Bra heng, bra betalt, bra musikk. Hvis du oppfyller to. Bra heng og bra musikk. Kanskje du aksepterer at det ikke er så bra betalt. Hvis det er bra musikk og bra betalt, men forferdelige folk, da er det Creo-sats. Hvis musikken er forferdelig og folka er forferdelige, da skal vi ha kjempebra betalt.

Thea: Det er veldig bra. Men vi driver jo med det vi elsker. Det er gratis. Det kan vi jo ikke. Og eksponering. God mulighet til å eksponere. Fantastiske muligheter. Skal vi ta noen spørsmål da, eller? Er det noen som har noen… Ja!

SPØRSMÅLSRUNDE

Publikum 1: Jeg har to spørsmål som er veldig forskjellig retning. Hva er du mest gira på å snakke mer Creo, eller investor? Bare begynn der du vil.

Ole: Investordelen. Kan prøve å få det til å henge litt sammen. Jeg har jo tenkt veldig på det som soloartist, eller som artist som skal lage sin egen jobb og eier alt av inntekter, så er man på en måte en investor. Og hvis man har et band, så er man alle medinvestorer som tech. Og da har den Creo-satsen ikke noe å si, fordi man bygger noe sammen som man kanskje skal investere i senere. Og så, når man da hyrer, når man da hyrer inn en tekniker for én jobb, så har han ikke noen aksjer å tjene på det, så derfor må han ha betalt for jobben han gjør. Men hvis jeg gjør en sånn type jobb i et bryllupsband, da skal jeg ha 5500. Fordi jeg gjør en jobb som jeg ikke… Jeg får ikke noe eksponering for det, på en måte. Det er ikke noe investering.

Mens den Creo-satsen er fin å ha som et benchmark, men samtidig føler jeg også at det er veldig… Men samtidig føler jeg også at det er veldig… Vi lever i en litt oppblåst økonomi i musikk, musikk i Norge. Det er vanskelig å leve uten støtte eller lage musikk på mindre arenaer som kun lever av pengene som kommer inn fra folk som er villige til å betale for musikk. Og det er jo synd å miste de arenaene. Åpne jammer og åpne scener. Der ting bare skjer.

Så jeg vet ikke om det var noen spørsmål der. Men har dere noen tanker rundt det her, basert på om dere er bevisst på dere selv som investorer og søker investormidler på lik linje med et annet tech buildup?

Thea: Er det å søke investormidler? Fortell gjerne mer om det. Er det noe jeg kan gjøre? Fins det?

Ole: DDE, de gjorde det.

Thea: Ja. Fra hvor?

Ole: Innovasjon Norge.

Thea: Seriøst?

Ole: De søkte ikke musikkmidler. De starta AS og sa at de hadde femårsplan om å bli Norges største danseband. Og vi trengte investormidler. De fikk de pengene.

Sofie: Som soloartist er jeg på en måte… Litt mer enn dere to så styrer jeg det liksom selv. Og så er jeg jo dessverre min egen manager. Men jeg har bookingbyrå og label. Og så er jeg avhengig av å leie inn musikere som jeg har med meg. Og det er jo et fast band, så de er med in the long run. Men de er jo ikke med på… Jeg lager sangene, og så søker jeg støtte, ikke mesterstøtte, men støtte til å lage låter. Komponiststøtte, prosjektstøtte. Jeg søker støtte til turné, jeg søker veldig mye støtte for å sørge for at jeg kan lønne alle sammen.

Og så tenker jeg jo noen ganger: Jeg får jo eksponering. Så hvis det er en konsert som jeg veldig gjerne vil gjøre, men som betaler dårlig, så må jeg bare heller… Sørge for å betale de jeg vil ha med. Kanskje jeg kan nedskalere bandet. Eller jeg kan gjøre det solo, men aller helst vil jeg ha med dem. Og nå er jeg også en arbeidsgiver for de i bandet. Plutselig begynner musikerne mine å være voksne mennesker med barn og sånn. Og med legninger og huslån og… Det er ikke sånn som før, da jeg starta opp og vi var en gjeng og alle syntes det var gøy og vi lagde litt sanger sammen og sånn.

Så jeg har bevisstgjort ansvar der, men da får jo jeg eksponering, så da tenker jeg noen ganger som du sier det, at da kan jo kanskje jeg til tider gjøre en litt sånn deal hvor jeg tjener lite på den konserten, men jeg får da eksponering til neste. Og så bør jeg lage en buffer, så jeg bygger meg opp litt. Og så kan jeg kanskje etter hvert ha råd til å lage neste plate. Men det er veldig vanskelig å få det til å gå rundt, basert på det folk betaler for musikk. Og med det streamingnettet vi er blitt fanga i, er det jo forsvinnende lite man tjener på å lage musikk.

Thea: Bra tips, da. Investorstøtte. Ja, vi må bare nytte Innovasjon Norge, here we come. Her er det en… Nei, du har en, ja.

Publikum 2: Hei sann. Jeg er for så vidt i alle ender av denne skalaen, fra skaper til booking til management, for forskjellige. Jeg vil inn på det som dere har snakka med om CREO, og la det være sagt, CREO har sikkert regna ut i forhold til hvordan kostnadsbildet er. Så det er sikkert en rettferd. Så det er sikkert en rettferdig sats, men det er ikke alltid en mulig sats.

Men det som er viktig, er at kultur er næring. Og en del av denne investeringen er jo åndsverket. Det er jo da på sett og vis den egenkapitalen som en artist eller en låtskriver har. Hva med Tono? Kjenner dere noe på Tono? Dere er jo samtlige noen som faktisk selger låter, og blir lytta på og blir spilt der Tono skal komme inn og forvalte det dere lager.

Thea: Hvem får penger fra Tono? Hvem vil begynne?

Ole: Vi deler på de som har vært i studio. Jeg pleier ofte bare å dele det flatte. Jeg syns jeg orker ikke å krangle. Så bare er det det at det er snakk om så lite uansett, og at ja, jeg vil heller holde de harmoniene i det vi skaper. Så vi deler alt flatt, som regel. Og jeg tjener jo greit på det. Jeg kan ikke klage.

Sofie: I mitt band så deler vi det ikke flatt. Vi deler det etter… ja, først hvem som var der da låta ble laga, da. Det er ikke alltid alle bandmedlemmene er der. Og så er det jeg får… Jeg lager jo tekst og… Eller ofte kommer jeg med en demo som vi jobber ut ifra. Og i de tilfellene så får jeg mer Tono enn de andre. Ja, så vi prøver å gjøre det så rettferdig som mulig. Men jeg har egentlig aldri opplevd noen sånn derre Tono-krangler.

Jeg har heller opplevd noen ganger når jeg har vært med på ting, at jeg har fått overraskende mye Tono. Da tenkte jeg: Oi, det var litt mye, men greit for meg. Så ja.

Thea: Jeg pleier å skrive alle sangene… Jeg spilte i et band før i tida, da var vi fem jenter, og vi var alltid på øvingene. Men da delte vi flatt for deg, var det sånn at alle investerte tiden sin, og vi spilte… Så da var det helt… Delte vi på fem. Men etter at jeg starta for meg sjøl, har jeg tatt to nå selv, og så legger jeg alltid inn en andel til produsent, f.eks., hvis… Når jeg jobber med en produsent, pleier vedkommende å være med delaktig i å arrangere låta. Da har vi en arrangørandel, eller… Vi pleier å bli enige om kanskje ti prosent til produsenten eller et eller annet.

Hvis det er en som har vært med når vi skulle lage en bridge som måtte forandres på, så prøver jeg å gi prosenter der. Man må bare snakke med de man har med, og være litt raus og åpen rundt det. Men jeg tjener jo ikke veldig mye i Tono i det hele tatt. Det kommer så an på… For som sagt, streaming, der er det så… Man får så lite Tono for det. Royalties. Og så er det konserter, selvfølgelig. Den biten. Men ja. Så da tenker jeg at det får jeg for å ha skrevet låtene, og for all den administrative jobben jeg gjør som prosjektleder, da. Siden jeg veldig ofte da ikke har tatt ut honorar til meg selv. Fordi konserthonoraret ikke alltid tillater det, da.

Thea: Sa du at du ga Tono til de som lager merch?

Ole: Nei, ikke merch. Men sånn som Tom, når vi skal lage video og sånn nå…

Thea: Da gir du Tono?

Ole: Ja. Det trenger ikke å være så mye. Men det blir jo bare på det prosjektet, som er det prosjektet vi skal begynne på nå. Men det er mer bare fordi at jeg vil heller ha 35 av noe enn 50 av ingenting. Sånn i mitt hode syns jeg det resonnerer mer. Og som vi snakka om at han hadde litt tid. Hadde laga musikkvideo, gratis nesten. Så ble bandet booka til å spille på Coachella. Designerte en stor artistkontrakt.

Og så plutselig jobber de med en større regissør og sier at Tommy skal ikke jobbe med deg mer. Da vil jeg ha med mye igjen, tilbake til den eierskapstingen. Så vil jeg mye heller at Tom skal ha lyst til å jobbe med deg her enn at vi bare betaler han noe. Enn at vi bare betaler han noe flatt, og så blir jeg bare en del av hans jobb.

Thea: Vi begge har vært borti at musikkvideoregissører, som tydeligvis også har det jævlig hardt, har lagd videoer for noen for kjempedårlig, eller nesten ingen betalt, og så blir artisten kjempestor, og videoen blir sett 100 millioner ganger, og så har de… Ja ja, 500 kroner var det i honorar, eller liksom… Så det høres ikke så dumt ut å gjøre det sånn. Det er en fin modell, for hvis det er lite penger i omløp, så kan man gi folk eierskap.

Men… Så er det også det at jeg har ikke råd til å lønne Tom Ringsby 150 000, da. Men det er mulighet til å lønne han prosenter i det, og la hans visjon… Så kan jeg heller legge musikk til hans visjon, og så legger han bilder til min visjon. Og sammen så finner vi en eller annen vei.

Thea: Da tenker du startup, på en måte? Lurt det, da. De produsentene jeg har jobba med, sier at du skal ha godt betalt for å jobbe. Så da har jeg måttet betale for jobben, og da har jeg lagd sangene, så kan jeg beholde mesteparten av låtskriverrettighetene. Siden jeg ender opp veldig på minussida. Men i tilfeller hvor man ikke har mulighet til å gi de honorarene folk skal ha, helst, så kan man kanskje… Forhandle om noen rettigheter. Flere spørsmål?

Marius, daglig leder i GramArt: Det var ikke et spørsmål, bare en kommentar. Før dere alle bruker altfor mye tid på å sjekke ut ordningene til Innovasjon Norge, så tror jeg det finnes nok lettere ting å få støtte til i dag enn ny. Men dette er jo noe vi har snakket om i bransjen også, at det hadde vært veldig fint å ha på plass mer målretta investorstøtte. Alla det for de av dere som er bergensere, kjenner sikkert til Buss. Med et fond man kan gå til og låne penger til å starte prosjektene sine. Så det er noe vi ser på om det har vært mulig å få på plass noe sånt på landsbasis også. Men det er ikke på plass ennå.

Men Innovasjon Norge er nok… Det å lage musikk er dessverre ikke innovasjon. Det er ikke oppfinnelser på den måten. Så det er veldig begrenset hva som er mulig å få til hos Innovasjon Norge per i dag. Selv om de har hatt noen ordninger som har vært mer retta mot musikk tidligere. Så bruker vi ikke kvelden på det, alle sammen. Det var egentlig bare oppfordringen her.

Publikum 3: Jeg lurer litt på… Grunnen til at vi får mindre honorar enn… Jeg hører jo de musikere som driver på på 90-tallet som er sånn: Å, vi får like dårlig… Altså, vi får samme honorar nå som på 90-tallet. Så det er mindre penger i det. Og det er fordi alle spiller live, og man tjener ikke noe på innspilt musikk. Der tror jeg vi som artister må bli flinkere til å sammen få konsumenter til å bruke andre plattformer enn Spotify, f.eks. Altså plattformer der de faktisk sender pengene direkte til artistene.

Men det var ikke det som var spørsmålet. Mange av de kan ha jo store band. Jeg var på et bransjetreff for to år sia, og nesten bare duår. Det var én bak en data som satt og digga, og så én performer, liksom. Det syns jeg var kjempetrist. Det er noe helt annet å være på konsert med en nimannsband enn en fyr på data og så ei som står og herjer foran, liksom. Så jeg lurer på at de kan tenke seg om det i forhold til penger versus kunsten, da.

Sofie & Ole: Ja. Nei, vi har vel begge… Vi har valgt kunsten.

Sofie: Nei, jeg tenker jo at det er et helt bevisste valg som jeg føler, og jeg har tatt, et valg som var med å lage FI, i hvert fall, av det bandet, så visste vi jo det, at det hadde jo vært… Og jeg har fått beskjed fra både management og plateselskaper at «de andre er bare daukjøtt om noen år», altså sånn… Du må… Og det sier de jo om bandet mitt. Men jeg har fått mange oppfordringer om å bare droppe bandet. Hvorfor kan ikke jeg bare stå og synge med noen tracks, liksom?

Og det er jo fordi jeg har lyst til å spille… Jeg vil ikke det. Det er ikke det som jeg vil drive med. Man kan jo selvfølgelig velge å kutte ned på å ikke spille med så mange musikere, men jeg vil jo gå på kompromiss med det kunstneriske jeg har lyst til å lage i det bandet.

Ole: Ja, samme. Kompromiss? Kompromiss. Det er riktig. Men det er jo samme her, da. Så tror jeg i hvert fall sånn for McGiddy Gang… Det som foregår der ute, er én ting. Men så er det det som foregår bak, som ingen andre ser. Som er meldingene vi får, da. Og jeg har en eller annen teori om at god musikk vinner alltid, da. Og når vi på en måte fikk melding av en av mine helter, Robert Lasper, som har vært med og produsert Ken-Kendrick Klomar-skiva, og bare sier sånn: Wow! Da skjønner jeg at det vi gjør på, og jeg får den beskjeden hele tiden av folk som sier: «Men du må drite i bandet.» «Deg.» Men det er noe med den helheten… Bandet løfter jo alt, da. Og da vil jeg heller tjene mindre, men spille bedre enn å tjene mer og spille dårligere. Men nå skal jeg spille med en duo og se. Senere her i dag, da.

Thea: Men når du minner meg… Jeg tenker det er litt viktig å være fleksibel. Jeg legger jo veldig mye inn i å gjøre det til et best mulig produkt. Eller konsert. Jeg vil helst ha med meg alle fire musikerne mine. Men når jeg spiller Lillebjørn Nilsen-covergig, har jeg fått med en saksofonist. Da bare gjør jeg det aleine med en datamaskin, og så får jo alle pengene. Det er ikke derfor jeg begynte med musikk, for jeg bryr meg om penger. Så jeg kjører jo på der det går, og jeg vil ha en ordentlig backdrop. Og jeg vil at det skal være gode forhold for folk som er med. Men jeg må nesten være litt fleksibel, for etter korona skulle jeg på høstturné med ny plate, og da gjorde jeg det som en trio. Og da øvde vi inn alt som en trio. Og jeg ville jo helst reise med fullt band, men det hadde ikke vært nok til å betale folk.

For min del prøver jeg å ha sånn at jeg kan spille solo, duo, trio. Det er som en rar kombo. Jeg tror det er lurt å være fleksibel hvis man kan det. Men uten at man ditcher bandet for å få pengene. Du må ikke gå på kompromiss med kunstuttrykket du leverer fordi du skal spare penger. Da, ja…

Sofie: Litt relatert til det her. Noe annet jeg snakka med Daniela om rett før vi gikk inn, at han er redd? Ja. At vi har erfart at kanskje forvent… Noen ganger så er produksjoner veldig… At noen folk kanskje… Og jeg skjønner det, for jeg òg er opptatt av å ha sånn bra produksjon. Bruke penger på lys, bruke penger på å ha kul scene og sånn. Og at folk kommer med sånn kjempestore produksjoner på f.eks. Trondheim Calling, da. Som er jo veldig kult, og det er jo egentlig det jeg gjør. Altså drar rundt med Fie på ting som er kjempelite.

Thea: Åtte musikere på en…

Sofie: Ja, at man kanskje ikke… Det er jo ikke alltid det er penger til å lage en massiv produksjon, men kanskje det er fordi man føler at det kreves… Det føler i hvert fall jeg. For at folk skal komme og sånn, så må jo… Jeg kan ikke stå der med en Mac, liksom. Jeg føler at det kreves en ordentlig produksjon. Men da går jo det på bekostning av honoraret musikerne får, da. Noen ganger, altså lasershowet vi hadde på Parkteatret. For noen år siden. Det gikk kraftig utover musikernes… eller alles… Det ødela vår økonomi. Sliter med det ennå. Det er ikke så langt fra nå.

Ole: Det kommer selvfølgelig an på sjangeren du er i. Det er helt greit å stå med MacBook hvis det er den måten du spiller på. Men jeg må bare se an i prosjektet sitt, og hva må jeg være et minimum for å få levert det?

Thea: Vi har to spørsmål til.

Publikum 4: Heia! Veldig fin debatt. Fint tema. Og når jeg leser tittelen «artist som investor», så er det liksom… Vi toucha litt innom det i stad, men dette med Tono, i hvert fall for meg som konsertarrangør… Hvis man skal dra det tilbake til det forrige foredraget med å se på det som står over alik-streken, så er Tono en ting som i hvert fall blant oss arrangører er veldig omdiskutert. Om det er ei bra ordning nettopp for dere som artister. Fordi at der òg er det jo noen penger som forsvinner til administrasjon. Er modellen rettferdig? Er det noe dere reflekterer over som artister?

Thea: Der er jeg skyldig, kanskje ikke har skrapa nok borti det over streken som Simen snakka om. Men jeg er i hvert fall Tono-registrert. Når man lager sanger og slipper sanger, så må man jo sørge for å være Tono-registrert. Da er man jo representert av Tono, alle som er medlem. Men er det veldig mye en arrangør betaler i sånn Tono-avgift? Er det helt sånn politisk hvor mange artister man har, eller?

Publikum 4: Som det ble nevnt i stad, så er det jo forskjellige modeller. Men i hvert fall vi, da, som betaler på bakgrunn av brutto billettomsetning og antall gjester. Og det varierer jo veldig ut fra… Men det er jo et grunnbeløp, og så er det en prosent utover det, da. Men det er jo ikke… Altså for å vri spørsmålet litt… De pengene kunne vi heller ha klakka på det honoraret.

Thea: Å ja. Men da hadde ikke vi fått Tono-utbetaling for konserten, da?

Publikum 4: Ja. Men jeg føler jo at dette åpna litt sånn Pandoras eske her.

Thea: La oss ta Tono-debatten! Beklager det. Men det er òg en interessant sak på det som har… Og i denne diskusjonen, da, men hva sitter man faktisk igjen med?

Publikum 4: Ja, for du antyda på en måte at det kunne vært mer lønnsomt for oss med en annen Tono-modell?

Publikum 4: Ja, jeg bare… Ja. Egentlig det jeg har løfta, er på en måte om artistene reflekterer over ordninga Tono, hvordan de er organisert den dag i dag, da.

Sofie: Ja, vi ble tvunget til å reflektere kraftig over det nå i fjor, eller når det var.

Ole: Ja. Jeg hadde en kompis som arrangerte et tiårsjubileum for et album han spilte. Og så arrangerte han det i Slipperiet i Larvik. Og så plutselig fikk han en faktura fra Tono på jeg vet ikke hvor mye det var. Så han har brukt halvannet år på rant om Tono. Frem til nå, da Tono utbetalte all betalingen nå. For nå fikk jo han betalt. Så da… Jeg hørte at i halvannet år maste han Tono og kjefta og smelte hver gang vi har møttes. Og nå går han bare under kallenavnet Tono El Grande.

Thea: Så han snudde på det, da. Han ble fornøyd til slutt?

Ole: Ja, veldig fornøyd. Da han var arrangør, var han misfornøyd. Da han var artist, så var han det. Det var engasjerende, skjønner jeg.

Thea: Jeg kan òg gi en peak inn på at Tono er veldig viktig når det ikke er låtskriveren som står på scenen. Så Tono sørger da for at de som har skrevet musikken, faktisk får penger når den blir framført. Som i mange tilfeller er artisten, men ikke alltid. Vi har et spørsmål her oppe òg.

Publikum 5: Nå har dere jo snakka litt om… Ja, det er lite penger… Lite penger inn eller dårlig inntekt, og da lurer jeg på… Det føltes nesten som privat spørsmål nå, men får dere det til å gå rundt? Og hva er inntektskildene? Hva består det av? Er det mest Tono? Er det live? Er det skrive for andre eller gjøre seminarer som det her, eller hva er på en måte…

Thea: Et lappeteppe på alt, da? Er det ikke det?

Sofie: Jo, jo. Godt spørsmål. For meg er det inntekter fra live. For selv om de ikke er så høye, så har Fie spilt ganske mye. Så hvis man spiller mye, så blir det i hvert fall noe. Og så Tono er en del av min inntekt og mitt støttepenger.

Thea: Ja, samme, egentlig. Og så gjør jeg noe sånn undervisning, sommerskoleting. Ja, men det går rundt, da, på et eller annet magisk vis. Heldigvis. Jeg har samboer som også er musiker, og under korona mista begge to alt. Vi hadde ikke noe inntekt lenger fra noe musikk. Og vi hadde et lite barn på den tiden. Så da måtte vi bare omstrukturere hele livet vårt.

Jeg fikk meg i tek-bransjen faktisk en dayjob. Veldig flaks under korona, satt og jobbet på hjemmekontor med noe helt annet. Og så tjente jeg der plutselig en fast lønn, og det var veldig deilig med barn. Og så fikk jeg et barn til, og da fikk jeg mammapermisjonspenger. Og året etter det hadde jeg kunstnerstipend. Så hadde jeg tre år med fast inntekt. Før det har jeg levd av artist- og musikkinntekter og litt undervisning, kanskje. Undervist på noen bandskoler. Og det gikk liksom som en jojo, og veldig stressende.

Og samboeren min har samme opplegget, med turné, ikke turné. Så etter det har jeg faktisk fått meg en jobb ved siden av. Så nå har jeg jobb ved siden av, og det er altfor mye å gjøre. Men det er utrolig deilig å vite at jeg har den trygge grunninntekten som jeg kan betale regninger med, og så sper jeg på det med alt jeg tjener på musikk, og så kan jeg bruke overskuddet fra musikk inni videre. Men det går utover meg, som blir helt utslitt, og jeg har altfor mange baller i lufta.

Så det er kanskje ikke en anbefalt modell, men det har holdt meg flytende nå. Jeg har ikke blitt sirkusartist, som jeg sa i stad, og det er fleip, men sånn som vi jobber som i dag, er jo en gøy avveksling man kan spe på med. Og støttesøknader, selvfølgelig.

Publikum 6: Vi? Bare en kort kommentar: At Tono er utrolig viktig for de som skriver musikk. Og som vi hører på scenen, så blir jo de musikerhonorarene… De er under press hele veien, og hvis Tono skulle legges på der i tillegg, så ville det kanskje bli enda mindre. Så jeg tenker at vi bare må heie på Tono. Og så kan det være ulike kommentarer fra arrangørfeltet, men for låtskriverne så er Tono kjempeviktig. Og jeg tenker også at det å ha Creo-satser, det er jo noe å strekke seg etter.

Så dersom dere sa på scenen her at… Noen sa at de er lagd for å hjelpe dere som skaper musikk. Så vi må bare heie på de satsene, og så får man bare se hva som er mulig.

Thea: Ja, hvis ikke det ble kommet tydelig fram… Det hadde vært veldig kritisk for min inntekt om jeg ikke hadde Tono-inntekt. Og hvis arrangørene i stedet betalte Tono, skulle vi bare betale høyere honorar. Ikke låtskriverne fått noe heller. Jeg vet ikke nok om hvordan Tono gjør den jobben, men det kan vi pirke i. Men jeg er veldig glad til at de sørger for å hente inn alt. Og til låtopphavs… Og Tono har for meg vært lenge den eneste inntekten som ingen andre… Ingen skal ha noe cuts. Jo, management skal jo ha, da, egentlig. Men ikke så mange skal ha cuts, da.

Ole: Ja, den har redda meg også. Om en del år, faktisk.

Publikum 7: Hei. Jeg er artist fra Bergen. Og så lurte jeg bare på om dere føler at sjanger på en måte har noe å si i forhold til inntektene til lønn, da. Sånn musikksjanger. Siden sånn jeg tenkte spesielt på… Jeg hører jo mye på musikken din, Fie og Ole Vujo. Og det er jo litt sånn… Jeg ville kanskje sagt litt sånn alternativ R&B. Og det driver jeg på med òg. Nio Soul og litt sånn afro. Alle mulige rytter. Og det har på en måte ikke blitt så populært, føler jeg, før kanskje nå. Og jeg lurer på om dere merker noe i forhold til inntektene sammenlignet med andre artister, da.

Sofie: Ja, bra spørsmål. Det virker som at arrangører er villig til å betale mye mer for ting som er mer kommersielt i uttrykket. Og en ting er jo selvfølgelig: Ja, vi vil jo. Og selvfølgelig: Ja, hvis den har masse mer lyttere. Så det er jo åpenbare grunner til at ting som er kjempepopulært, er jo… Jeg skjønner at de betaler mer for det. Men jeg kjenner til tilfeller med artister som har ca. like mange streams som Fie har. Men den artisten spiller liksom veldig mye mer kommersiell pop. Og da vet jeg at samme bookingbyrå som jeg har, ber om tre ganger høyere honorar for den artisten. Det er ikke sånn at den artisten har veldig mange flere følgere. Eller flere lyttere enn oss. Det er bare at den sjangeren er mer… det har tydeligvis vært mer på festivalscener. Så det er en ting, tydeligvis.

Vi har alltid snakka i indie-miljøet, at sånne jazzmusikere, de får godt betalt. Der er det penger, søren.

Ole: Men da er kanskje ikke det samme. Vi har jo gjort det dumme å plassere oss midt mellom jazz og pop.

Sofie: Ja, noen jazzorkestre er jo statlig subsidiert og sånn. Trondheim Jazzorkester og sånn. De får Creo-sats. Så det er bra. Men nei, vi har plassert oss kanskje i et litt sånn dumt segment.

Ole: Jeg tror vi er skyldige i det samme.

Thea: Er det flere spørsmål da? Jeg tror det var det. OK, folkens, tusen takk. Takk skal dere ha.