Les hele innlegget som daglig leder i GramArt, Elin Aamodt, holdt på høringsmøte i Kulturdepartementet om ny åndsverkslov 26. januar.

Forslag til ny åndsverkslov

GramArt er musikkartistenes organisasjon og representerer 3000 medlemmer over hele landet og i alle populærmusikalske sjangre. Våre medlemmer er næringsdrivende, og GramArt jobber for å styrke artistenes mulighet til å leve av musikken de skaper.

Vi takker med dette for muligheten til å utdype vårt innsendte høringssvar.

GramArt setter stor pris på at departementet er tydelig på å styrke rettighetshaverne. Vi mener derimot at denne målsetningen nås best med et konkret og praktisk håndterbart regelverk.

Musikkbransjen har vært gjennom store endringer som setter artistenes stilling under press.  Inntreden av nye aktører i næringskjeden kombinert med en ”devaluering” av musikken har skapt press på inntektene i alle ledd.  Som regel er det fremdeles artistene som kommer dårligst ut av pengefordelingen og rettighetsforvaltningen.  Og dette til tross for at det er hos artistene det musikalske uttrykket som beveger både sinn og lommebok oppstår.

Vi er derfor glade for at også departementet har merket seg at artistene fremdeles ofte er den sårbare parten i en forhandling, og ønsker å gjøre noe med det.

Dette innlegget vil derfor særlig utdype vårt høringssvars punkter 6 og 7, om henholdsvis spesialitetsprinsippet og rimelig vederlag. De nevnte reglene mener vi er de viktigste når det kommer til å styrke artistenes stilling, både juridisk og i praksis.

 

Først om spesialitetsprinsippet

Vi mener at spesialitetsprinsippet bør lovfestes som en bevisbyrderegel.

At det i dag er omdiskutert om dette er tilfellet eller ikke etter gjeldende rett, klargjør at det eksisterer et slikt behov.

En lovfesting av prinsippet som bevisbyrderegel, vil i praksis skape en vesentlig trygghet for utøvere og opphavere. En slik løsning harmonerer også best med oppfatningen om at opphavsrettigheter og utøverrettigheter er en særskilt form for personlige rettigheter.

Prosessrisikoen er i dag høyere for den enkelte rettighetshaver.  Både i form av at de har presumptivt dårligere økonomi, men også fordi det i praksis vil være den originære rettighetshaveren som må anlegge søksmål for å få en ulovlig utnyttelse til å opphøre. I dagens virkelighet, der rettigheter utnyttes på tvers av landegrensene i digitale former, er dette ingen ubetydelig byrde.  En klar, lovfestet bevisbyrderegel vil kunne rette opp noe av denne skjevheten.

 

Så til Kravet om rimelig vederlag ved overdragelser

Kravet om en ufravikelig rett til rimelig vederlag burde være selvsagt, og står helt sentralt i intensjonen om å styrke rettighetshavernes mulighet til å tjene penger på sin virksomhet.

Foruten begrunnelsene i vårt høringssvar, har vi i lys av andre innsendte forslag behov for å utdype noe:

Når det kommer til tidspunktet for rimelighetsvurderingen, mener vi at også andre stadier enn avtaletidspunktet bør ha betydning. I forbindelse med skapende virksomhet er det nesten umulig, å forutsi hva som vil skje i fremtiden. Derfor mener vi det vil det være helt vesentlig å trekke inn også andre forhold enn på avtaletidspunktet.

Innsigelsene om at dette skaper usikkerhet for erververen, mener vi ikke holder stikk: Er det skjedd en utvikling som gjør at det opprinnelige vederlag ikke lenger fremstår rimelig, så vil dette nettopp skyldes vesentlig økte inntekter også for erververen.  Vi mener det ikke er beskyttelsesverdig at erververen skal ha en ”superprofitt” langt over hva som kunne regnes med på avtaletidspunktet.

Når det gjelder hva som er rimelig vederlag, har vi forståelse for at dette kan være vanskelig å fastsette. Dette kan naturligvis ikke, slik noen hevder, være et argument mot å lovfeste denne viktige rettigheten. Lovverket er fullt av rettslige standarder, og hva som er rimelig vil sette seg med utvikling i praksis.  Vi mener mye her kan løses ved en form for forenklet tvisteløsning eller nemndsbehandling.  Dette har Tyskland hatt gode erfaringer med.

 

Til utdyping av begge våre hovedpoeng ovenfor

… så vil jeg også få nevne at dagens musikkartister får dårlig betalt, og det tar lang tid før inntektene deres kommer.  Som regel først 6-9 måneder etter utnyttelsen.  Når de tidligere så rause forskuddene fra forlag og plateselskap langt på vei har bortfalt, skaper det uforutsigbarhet og sårbarhet for musikkartistene.

Både en lovfesting av spesialitetsprinsippet som bevisbyrderegel og en uoverdragelig rett til rimelig vederlag kan rette opp noe av denne skjevheten og gi rettighetshaverne bedre forutsetninger for å tjene penger på sine åndsverk, i tråd med regjeringens intensjoner.

Det kommer hele samfunnet til gode at artistene får sine rettigheter ivaretatt slik at de kan fortsette å skape og fremføre musikk. Det må skje gjennom vår viktigste kulturlov, åndsverksloven.

Og helt tilslutt: Vi imøteser naturligvis invitasjonen til dialog med departementet