Solen skinner, og fuglene kvitrer her i Bergen. Det er rart med det, ser du opp fra skjermen litt, så er ikke alt laget av generativ kunstig intelligens. Artistene på scenen står der på ordentlig, de synger med egne stemmer, og gitaristen plukker på faktiske strenger. Kanskje noe av kompet har oppstått ved en prompt, eller at et og annet nødrim er pyntet på med chat, men musikken lever, og de på scenen har puls. Og puls må man ha om man vil ha opphavsrettigheter. KI-generert musikk er ikke berettiget til opphavsrett, og brorparten av økonomien vi artister og musikere omgir oss med er dermed ikke relevant for disse låtene. Det er fortsatt håp for kollektiv forvaltning og musikernes inntekter. Men hvordan praktiseres dette? Hvordan snor strømmetjenestene seg rundt dette når de pumper ut egengenerert musikk for egen vinning? Hvordan skal vi kunne etterprøve og spore hvilken musikk som er berettiget penger fra den slunkne pengesekken som er igjen til kunstnerne når bransjen har fått sitt? Dette er spørsmål som vi i GramArt har jobbet mye med i året som har gått. Det er ikke bare lett, særlig ikke fordi vi har politikere og oljefondsjefer som klapper i hendene og hopper i stolen hver gang de får et nikk av en tech-oligark. Men jeg tenker at dere, medlemmene våre, skal tenke litt mindre på disse tingene. Det er derfor vi finnes, for å arbeide med strukturene rundt, næringsbetingelsene, slik at dere skal kunne skape og opptre. Jada, KI er en enorm omveltning, men det er også støy, både musikalsk og figurativt. Og maskinlæring vil aldri kunne erstatte en utøver med puls.

Da jeg var ute og gikk tur i skogen forrige dagen, stoppet jeg flere ganger og kikket under steiner. Jeg lette etter de som skal lage god næringspolitikk for musikere. For det må jo være der de bor? Det skjer jo ingenting. Det er lenge siden vi ble lei av å være kasteball mellom Kulturdepartementet og Næringsdepartementet. Hvorfor insisteres det fortsatt på at artister som fyller Bergenhus festning skal vurderes på lik linje som en statlig ansatt tubaspiller? Ikke et vondt ord om tuba (det er mitt yndlingsinstrument i kategorien messing) men vi trenger politikk og budsjetter som gjør det mulig å drive næring. Det er rett og slett for dumt at ordningene for pensjon og sykepenger for vår yrkesgruppe fortsatt er så dårlige.

Heldigvis kan jeg slå på den lineære TV-en min og kose meg med et skikkelig godt program om norsk musikk. Det er riktignok fra 2012 og ligger i NRK Arkiv, men det er i hvert fall der. Og hver gang det spilles, får utøverne på opptaket betalt fra Norwaco gjennom Gramo-systemet. Det er den litt mer usynlige delen av jobben vi gjør, men som vi skal bli flinkere til å kommunisere til dere fremover. Det er harde forhandlinger og mange særinteresser i de kollektive forvaltningsorganisasjonene, og uten GramArt som vaktbikkje hadde en betydelig mindre sum funnet veien til de artistene og musikerne som faktisk har tjent dem opp. Og det mandatet, det har vi fra dere som er medlemmer. Kjenner du flere som vil ha transparent og korrekt fordeling av vederlagene våre? Send dem gjerne vår vei.

Tilbake til arkivet. Det ville jo vært fint om norsk musikk også fant veien tilbake til den lineære TV-en i sanntid. Spellemann fra Operaen ble veldig flott og hadde anstendige seertall. 250.000 i snitt. Jeg lurer på om de hadde puls, alle sammen? At det rett og slett sto skapninger med puls og spilte for en opera fullstappet med puls, mens mennesker i de tusen hjem bivånet? Ja. Sånn var det. Jeg runder av der, på en såkalt high note. Der det er puls, er det nemlig håp.

 

God sommer!

Ivar S. Peersen
styreleder i GramArt