Kirkegata 5,
0153 Oslo

Tlf: 22 00 56 50
Fax: 22 00 56 51
E-post: gramart@gramart.no

TONO hevder at de har som formål å beskytte sine medlemmer mot rettskrenkelser. Norske Fountainheads fikk imidlertid erfare å stå uten støtte fra organisasjonen da en av deres låter ble stjålet og gjort til en kjempehit i Polen. Saker som denne gjør at TONO bør stille seg følgende grunnleggende spørsmål: hvilke forventninger har deres medlemmer til TONO og hva skal TONO være for sine medlemmer?

Stjålet norsk sang ble hit i Polen.Høsten 2007 oppdaget Ola-Per Ekblom fra bandet Fountainheads, ved en tilfeldighet, at en låt han har skrevet sammen med Lucy Swann var stjålet og utgitt av en polsk popstjerne. Sangen ”Circles” het nå ”To Jest To” og var utgitt på Universal Music Polen. Kreditert som låtskrivere var to svenske produsenter, foruten artisten selv, DODA. De hadde stjålet innspillingen, gjort enkelte endringer i denne og utgitt låten på platen Diamond Bitch. Låten ble en stor hit på polsk radio og albumet har solgt i over 100 000 eksemplarer.

TONO ville ikke hjelpe. I november samme år kontaktet Ola-Per Ekblom TONO i håp om å få hjelp til å stoppe opphavrettskrenkelsene og kreve erstatning for misbruket av låten. Ekblom fant det naturlig å henvende seg til TONO først, fordi han som medlem har en forventning om at organisasjonen vil bidra i rettsbrudd som omhandler de musikkverk han har overdratt til dem å forvalte. Ekblom har lest kontrakten han har inngått med TONO og i media har Ekblom sett at TONO uttaler seg som den ledende organisasjon for musikkrettigheter i Norge. TONO uttalte imidlertid overfor Ekblom at det lå utenfor deres arbeidsfelt å bistå han i saken. Ekblom tok derfor kontakt med artistorganisasjonen GramArt, og undertegnede har jobbet med å få til en løsning med Universal og de andre involverte parter siden januar 2008.

Universal tier saken i hjel. I et innlegg på ballade.no 17. mars skriver juridisk sjef i TONO, Irina Eidsvold Tøien, at plagiatsaken mellom Fountainheads og Universal i Polen er en sak mellom de som har plagiert de norske opphavmennenes verk (Lindfors, Tysper og DODA) og opphavspersonene (Ekblom og Swann), ikke om TONO versus GramArt. Dette er jeg enig i. Hva TONO ønsker å gjøre for sine medlemmer er først og fremst et TONO-anliggende. GramArt ser det imidlertid som sin oppgave å hjelpe sine medlemmer i konflikter der deres rettigheter blir krenket. I denne saken er det store problemet ikke å påvise lovbrudd eller hvem som er forbrytere, men å få lovbryterne til å gjøre opp for seg. Disse har nemlig valgt en tvilsom, men fungerende løsning, nemlig å tie saken i hjel. Vanlige musikere har nemlig ikke de ressurser som skal til for å kjempe for sine rettigheter, særlig utenfor landets grenser. Det er ikke bestridt at Ekblom og Swanns rettigheter er krenket. Saken står likevel stille, da motparten velger å ikke respondere på GramArts henvendelser.

Tyveriet får ingen konsekvenser. Ettersom saken angår de rettigheter TONO i det daglige forvalter, fant GramArt det naturlig å be TONO om å bistå i å legge press på Universal og de svenske produsentene. GramArts henvendelse bygget på en antakelse om at TONO ønsket å delta, samt at GramArt ikke alene kan utøve det press som skal til for at lovbryterne skal bli påtalt og erstatning utbetales de norske skadelidte. GramArt har som artistorganisasjon, ikke råd til alene å gå til sak i Polen for å kjempe for våre medlemmers utøverrettigheter. TONO har lovet å øke presset på sine søsterorganisasjoner i Sverige og Polen, men begrenser med det sin innsats til å innhente informasjon om bruken av musikken og innkreving av vederlag for dette. Dette er blant TONOs normale arbeidsoppgaver. Det er liten grunn til å tro at dette fører til en dialog med Universal og resultatet vil uansett bli at Ola-Per og Lucy må ta til takke med den inntjeningen de hadde fått gjennom TONO dersom bruken av musikken var lovlig. Det faktum at verket er stjålet, får ingen konsekvenser for tyvene.

Opphavsmenn er rettsløse. At TONO ikke er på banen i en så alvorlig opphavrettskrenkelse, er beklagelig. Opphavsmenn er så og si rettsløse i en enslig kamp mot store plateselskaper. Om TONO er juridisk forpliktet til å hjelpe sine medlemmer der rettighetene som organisasjonen forvalter blir krenket, er et spørsmål jeg ikke vil gå videre inn på her. Jeg mener imidlertid TONO bør stille seg spørsmålet om hvilke forventninger deres medlemmer har til TONO og hva TONO skal være for sine medlemmer. Av TONOs vedtekter fremgår det at deres formål er å forvalte og beskytte de rettigheter som overlates til organisasjonen av deres medlemmer (§ 2)(1). I forvaltningskontrakten opphavsmennene må skrive under på står følgende: ”TONO har også rett og plikt til å beskytte rettighetshaveren mot misbruk av de rettigheter som TONO etter denne kontrakten har råderett over, og har derfor rett til på rettighetshaverens vegne å begjære tiltale og straff og kreve erstatning for enhver krenkelse som måtte finne sted av hans rettigheter etter Lov om opphavsrett til åndsverk.” (§ 7).

I TONOs vedtekter er det nettopp poengtert at de skal synliggjøre, styrke og beskytte sine rettighetshaveres juridiske, moralske og økonomiske rettigheter. Tilfellet Fountainheads er likevel et trist eksempel på at organisasjonen ikke ser ut til å handle i tråd med de forventninger som er uttrykt gjennom organisasjonens formål og kontrakter de tilbyr sine medlemmer. TONO har, i likhet med GramArt, vært en sterk støttespiller for platebransjens kamp mot piratvirksomhet de siste årene. TONOs medlemmer har imidlertid et behov for at TONO opptrer som støttespiller også for dem. Særlig viktig er denne saken da det er et selskap og personer som lever av musikkrettigheter som selv foretar lovbrudd og tjener på disse.

Hvem skal støtte musikerne i konflikter? Det er uforståelig at TONO er redd for at det å bistå sitt medlem i en eventuell rettssak vil kunne føre til en kostbar presedens. Det er ikke ofte man har en sak som utgjør et så klart rettsbrudd, utført av det største plateselskapet i verden og hvor dennes representant forsøker å tie saken i hjel ved ikke å svare på henvendelser. TONO innkrever vederlag for ca. 300 mill. kroner i året og bruker litt i underkant av 20 % i året på administrasjonsutgifter knyttet til sitt arbeid. De som skaper musikken har i enda større grad enn musikkselskapene behov for juridisk bistand og økonomisk støtte i sin bekjempelse av rettighetskrenkelser.

Er det ikke nettopp der krenkelsen fremstår som så grov som den gjør i dette tilfelle at TONO skal befeste opphavsrettens betydning? Er det ikke der krenkelsene utføres av store og ressurssterke musikkaktører og den krenkede er en liten opphavsmann, at TONO skal fremstå som en organisasjon for opphavsmenn, med sin kunnskap og sitt nettverk? TONO har ressursene, men tar ikke utfordringen.

Harald Sommerstad, styremedlem i GramArt og juridisk rådgiver i denne saken.

Debattinnlegget kan også leses i dagens Dagbladet

LES MER OM SAKEN HER

20.04.09 - Tono svikter norsk musikk

13.03.09 - Hvor ble det av Tono?

10.03.09 - GramArt politianmelder Universal i Polen