Ytringsfrihet og norsk musikk

I forbindelse med Oslo World Music Festival og årets tema Forbudte sanger, arrangerer GramArt og Popsenteret en paneldebatt med tittelen «Ytringsfrihet og norsk musikk» torsdag 3. november i Oslo. Debatten arrangeres i samarbeid med Fritt Ord.

Musikk er så langt mer enn toner og ord. Musikken er viktig for de fleste av oss, og har vært det til alle tider. Musikk er et sterkt virkemiddel, religiøst, sosialt og politisk. Det er mange artister i verden som opplever å bli sensurert. Heldigvis er det ikke slik for norske artister. Likevel synes vi det er på sin plass å spørre: Hva skjer når man bruker musikken til et viktig budskap? Benytter norske artister muligheten til å si noe om samfunnet vårt? Tør norske artister å kritisere Norge eller verden forøvrig? Er populærmusikkens tekster de senere årene i hovedsak blitt til iørefallende ”medhårslyrikk” fylt av kjærlighet, personlige problemer, hverdagslige observasjoner og ungdomsfilosofi?

GramArt og Popsenteret inviterer en rekke artister til dialog og inspirasjon om temaet. Vi er så heldige å ha fått med oss artisten Pål Moddi Knutsen (Moddi), sanger og evig aktivist Birgitte Grimstad, komponist og musiker Maja S. K. Ratkje og rapperen Aslak Borgersrud. Samtalen bli ledet av Kjersti Løken Stavrum (tidligere redaktør for Aftenposten). Debatten arrangeres i samarbeid med Fritt Ord.

Praktisk info
Tid: Torsdag 3. november kl 19-21
Sted: Popsenteret (klubbscenen), Trondheimsvn. 2 (bygg T), 0560 Oslo

Arrangementet er åpent for alle og det er gratis inngang. Påmelding er ikke nødvendig, men meld gjerne din interesse på Facebook. Velkommen!

Bakgrunn
Noen sjangere har historisk sett benyttet musikken som et kommentarfelt, eksempelvis seksti- og syttitallets politiske viser, folkrock og deler av punken. I senere tid er det hiphop-en som igjen stikker seg frem med klare tekster om samtiden, politikk og urettferdighet. I Norge er det samfunnsrefserne Gatas Parlament, albumaktuelle Don Martin og ikke minst Karpe Diem som gjør seg bemerket i denne sammenheng. Sistnevnte har på sine siste utgivelser har tatt det et skritt lenger, med navngitte politikere og direkte beskjeder om vår åpent urettferdige og samtidig vårt skinnhellige samfunn. FrP forsøkte å stoppe låten ”Lett å være rebell i kjellerleiligheten din”, da de anså den som politisk propaganda mot partiet. Petter Myhre uttalte: «Dette er ikke musikk, ikke en gang en låt. Det er et tåpelig og forkvaklet politisk innlegg forkledt som en låt. «Musik ska byggas utav glädje,» sang Lill Lindfors på 1970-tallet. Dette svineriet er bygget på hat, og det er det stikk motsatte.»

Punken lever ikke i beste velgående, men Honningbarna holder tradisjonen i hevd og biter stadig like hardt mot dårskap og likegyldighet. Det er ikke musikk skapt ut av glede, men av et ønske om å sette agenda og skape diskurs. Maja Ratkje ble i 2012 tatt av programmet i FN-bygningen etter generalprøven, fordi det i slutten av verket ble ropt ut navn på maktmisbrukere gjennom historien, noe som falt arrangørene tungt for hjertet.

Det ulmer i også gamle viseglør. Ole Paus sin låt ”Bon Voyage” som ble fremført under Olavfestspillene sommeren 2016, skapte noe mer enn krusninger i det lunkne innendørsoljebassenget Norge. Paus sier at Norge er et Mammon-styrt land og slår sammen Bondeviks jagerskvadron over Afghanistan med flyktningkrisens forferdelige bilder av døde barn – og t-skjorta til Per Sandberg. Paus uttalte til NRK: ”… jeg ser bildene av Per Sandberg som står der med T-skjorte med «Bon Voyage», samtidig som unger driver i land langs middelhavskysten. Når en politiker svarer på et spørsmål om båtflyktningene, og hans reaksjon er å slå en slags vits med t-skjorten sin, da er det så langt unna medmenneskelighet at jeg blir kvalm” sier Paus.

Er det plass til slike musikkunstnere i Norge i dag? Og kommer det arvtakere til ”nestenabdiserte” Ole Paus? Han som også står brast hver gang krisa rammer oss? Er det rapperne som skal føre tradisjonen inn i fremtiden? Eller er tiden inne for at flere kan benytte musikken som plattform for kritikk, satire og nye kritiske vinkler å se oss selv på?

Forbudte sanger
I høst ga artisten Moddi ut et album med tolv forbudte sanger, Unsongs. Her er det mange historier bak. Det er frustrasjon, urettferdighet og politisk spill som rammer artister som forsøker å benytte musikken for å si noe om sitt samfunn. Noen rammes hardt i land som ikke har ytringsfrihet. I Norge derimot, der vi har ytringsfrihet, er det altså ikke så mye benyttet. Hva har vi å lære av Moddis prosjekt? Av sangene som har forandret verden? Er det bare når krisa rammer våre egne vi klarer å la musikken være noe mer enn hverdagslig ørefyll og gode festivalopplevelser?

Med over 300 artister fra 30 land går festivalen Oslo World Music Festival av stabelen 1.-6. november. Festivalen har «Forbudte sanger» som årets tema. Onsdag 2. november arrangeres et seminar med samme tittel. Seminaret skal ta for seg hva som skjer når musikken kommer i konflikt med maktpersoner, og konsekvensene som oppstår når disse føler seg truet av det frie ordet. I panelet sitter for øvrig også Moddi.

Popsenteret og GramArt ønsker å ta denne debatten videre til norske forhold. Hvordan blir ytringsfriheten benyttet blant og norske artister? Brukes ytringsfriheten, til hvilke temaer og til hvilken pris? Har norske artister for lite engasjement eller er det for vanskelig å benytte musikken til opprør, kommentar eller dialog med samtiden? Eller har vi det for godt? Ingen funksjon lenger?  Bryr ikke folk seg? Verken om norske forhold eller verdens utfordringer. Vil folk kun ha den gode musikken, iført ord som klinger bra? Med rim, bokstavrim og innrim? Og samtidig slippe å ta stilling midt oppi alt?

Psst! Visste du at som medlem i GramArt får du et unikt tilbud på åpningskonserten til Oslo World Music Festival med Emel Mathlouthi og KORK 1. november? Les mer om dette her